Hortensfestivalen 1977

John Miles – Ian Gillan Band
Michael Urbaniak’s Fusion
Champion Jack Dupree – Action Reaction
Folque – Snadder Band

Konferansier – Ove Thue

1977 bød på nye muligheter med penger i kassa og større budsjett. Det måtte bare gå videre oppover med festivalen.

Et problem de to første årene var alt støvet på festivalplassen, og derfor ville arrangørene nå legge den til Gressbanen. Fotballbanen i Lystlunden i Horten.
Idrettsfolket fløy i flint, men da Trygve Bornø i Fotballforbundet påpekte at gresset på Ullevaal Stadion hadde tålt 9000 mennesker i elleve timer roa de seg. Det ble også lovet at de skulle saumfare gresset etter flaskekapsler, sneiper og annet som måtte ha havna der etter konserten, og det ble leid inn hele tredve vakter fra Falk. Formannskapet godkjente dermed flyttinga.

Budsjettet hadde kommet opp i 200 000, og for dette fikk de blant annet inn John Miles og Ian Gillan, sistnevnte kjent fra Deep Purple.
Janne Schaffer kom dette året også. Blues-legenden Champion Jack Dupree kom over fra USA, mens de lokale kreftene var representert av Snadder Band fra Horten og norske Folque. Dette året ble det 7000 betalende, og dermed et pent overskudd. Både Horten Jazzklubb og blues- og rockeklubben Blue Suede Boogie fikk sin andel av det. Dagen etter festivalen gikk lederen i idrettsutvalget over gresset, og det eneste han fant var 75 øre, som han skal ha putta i lomma.

Tomflaskeproblemet hadde byens unger tatt seg av underveis; det var en kjærkommen ekstrainntekt, og den gangen fikk man mye femøres godteri for noen flasker. En av ungene kunne til og med kjøpte seg ny sykkel for det han hadde samla inn.

Politiet hadde ingenting de ville klage på. I ettertid har det blitt sagt at de innimellom snudde seg vekk når noen røyka sigaretter med mer enn tobakk i.

Kontor med en ansatt

Fra boka om Hortensfestivalen -Alexander Svanberg:

Selv om Hortensfestivalens styre og stell forstatt besto av dugnadsånd, flertallsbestemmelser og relativt flatt lederskap var apparatet rundt blitt såpass stort at man så seg nødt til å ansette en person noen måneder i året. Nå var det ikke bare kompistjenestwr lenger,men store stjerner med feite kontrakter på bordet. Inn kom jusstudent Jan Westbye fra Horten (Sølvkrona), som det neste par årene ble Hortensfestivalens eneste ansatt.
-Siden jeg var den eneste av oss som ikke hadde en “sikkelig jobb” var jeg daglig ansvarlig for festivalkontoret før og etter festivalene, forklarer estbye.

Med eget festivalkontor, som de neste årene flyttes mellom Apotekergata, Bekkegata og Lilletorget, styrer Westbye med avtaler og møter, leveranser av materiell og utstyr, hotellbooking, innkvartering og transport. Festivalkontoret hadde også kveldsmøter der andre i forumet deltok i varierende grad. (de fire siste årene faste møter hver lørdag formiddag på vårenparten fram til festivalen.) Wictors notat)

-Disse lokalene ble oppholdssteder også for ikke-relatert festivaljobbing. I Bekkegata hadde vi til og med egen jukebox hvor #Sex & Drugs & Rock’n Roll” med Ian Dury hadde rekorden med flest tastetrykk. Kroneinnkastet hadde vi kobla om for å spille gratis, skriver Bertil Jøreng i boka “Vinylminner”

Med svimlende 200.000 kroner (vel 950.000 i 2019-penger)i bookingbudsjettet kunne storheter som John Miles og Champion Jack Dupree hentes inn til Horten.
Størst var nok likevel Ian Gillan, tidligere vokalist i legendariske Depp Purple. Særlig imponert var han imidlertid ikke av Horten.
_ Ian Gillan alene sørget for at festivalen ble forsinket med halvannen time, forteller Kevin Aall.
Selv husker jeg at det var dette året vi fikk raidere av hittil ukjent format. Ian Gillan hadde en raider som blant annet innholdt en A4-side med utførlig beskrivelse av en menge snitter. Kyndige snittemennesker ble hyret og fikk alle smørrebrødene på plass. Når bandet ankom dukket det opp en kontorrotte med en sjekkliste og gikk grundig igjennom hele oppdekkingen. Alt OK, da kan dere bare pakke det sammen igjen, vi spiser nemlig ikke snitter. WLF.

Ian Gilla krevde videre egne livvakter til å geleide ham fra garderoben til scenen. Den oppgaven tilfalt til slutt noen av rockeutta i den lokale rockeklubben”Blue Suede Boogie”, med Bjørn Nilsen i første rekke.

– “Ian Gillan var en kødd på alle måter, og jeg fikk den hælvetes jobben med å kjøre fyren til Oslo på natta,” forteller Bertil Jøreng.

Mer folkelig var nok rockemusiker John Miles. Hadde hadde året før hatt stor sukseesmed kjærlighetsballaden “Music”.
Sjøl hadde jeg ikke anledning til å få med meg John Miles på scenen. Derimot fikk vi med oss konserten hans fra hagen på Tekniker huset i Ollebakken. Der rigget vi til for live kveld med McDaniels. Et slags tribute-band til Bo Diddley hvis opprinnelige etternavn var Mc Daniels.

Bo Diddley spilte på Horten Gymnas 5. mars 1979


“Bo Diddley ble født Ellas Otha Bates 30. desember 1928 i McComb, Mississippi. Fødselsnavnet hans ble senere endret til Ellas McDaniel da han ble adoptert av morens fetter, Gussie McDaniel. Han tok seinere i bruk navnet Bo Diddley som profesjonell musiker. Horten Musikkforum arrangerte 2 år seinere, høsten 1979, en konsert med Bo Diddley i Gymnasaulaen i Horten.



Letraset katalogen fra 1977 som
Jens plukket skriften fra.
Skriften han valgte heter TINTORETTO.
(Jens sier også “Font” hvilket ikke fantes på den tiden. Begrepet “font” referer primært til digitale skrifttyper, en utvikling som startet med data- maskinens inntog først på slutten av 1900-tallet.)

Champion Jack Dupree Hortensfestivalen 1977

McDaniels Band – Bo Didley fans med egen McDaniels-logo.

I HORTEN: Wictor Faanes (t.v.) i aksjon på Teknikerhuset i Ollebakken på 1977. Bandet var McDaniels, her sammen med blues-legenden Champion Jack Dupree – på Tom Binder Kalviks trommer – og broder Steinar Faanes. Foto: Privat
Roald Matsen og Oddvar Stensrud i
Hoochie Coochie Band 1979
Wictor Faanes I
Hoochie Coochie Band 1979

HOOCHIE COOCHIE BAND
ble oppvarmingsbandet for Bo Diddley.”

Comments

Leave a Reply