Janne Schaffer
& Björn J:son Lindh
Jack The Lad – Ole Paus
Peps Blodsband – Frosk
Åge Alexandersen & Sambandet
West Company – Pythagoras

Konferansier – Andres Diesen

Etter den uventede oppturen i 1975, var det enkelt for Horten Musikkforum å ta steget videre. Festivalen ble døpt om til Hortensfestivalen og gikk til anskaffelse av en splitter ny miksepult og og et PA-anlegg på 3.500 watt. Scenen, som i 1975 hadde bestått av 3 semitrailere, ble nå økt til fem.

Selv om lokale West Company og Pytagoras fikk plass på plakaten, ble det også på artistsiden større forhold og lenger å hente artister. Forumet hadde allerede på dette tidspunkt knyttet bånd med Rune Lem fra konsertpioneren Gunnar Eide, og begyntedermed et musikalsk samarbeid som skulle vise seg å være svært så fruktbart de neste årene.

Janne Schaffer gjorde sin første av mange konserter på Hortensfestivalen. Fra Skåne i Sverige kom også Peps Blodsband. Engelske Jack the Lad sto også på plakaten dette året, komplett med egne ølfat.

 —De satte igjen et fat  med øl da de dro, men vi hadde ikke noe utstyr til å få noe ut av det. Løsningen ble å åpne fatet med øks og slå ølet ut i et badekar, forteller Kevin Aall.

1976 var også året da Hortensfestivalen fikk sin første avlysning. Ole Paus meldte pass. Inn kom visesangeren Anne May Skogmo, kjent med sin “ei vise om ei vise”.

  — Ole Paus var veldig nær Jens Bjørneboe, som døde kort tid før festivalen. Jef tror det var derfor han ikke kom, fordi han tok dødsfallet veldig hardt, mener Aall om avlysningen.

  Verdt å nevne er også Åge Aleksandersen, som i dag for lengst er etset inn i den kollektive norske musikksjela. Han trådte barnesko med sitt nye band, Sambandet på Hortensfestivalen i 1976.

Tekst: Fra Hortensfestivalen Boka -Alexander Svanberg

“Jeg ble spurt av ledelsen for festivalen om å lage plakaten for første gang dette året, og fikk en liste med band-navn. Da gutta skulle komme og hente plakaten tidlig en kveld, så var jeg ikke helt ferdig me’n, stå da blei alle sittende i sofa’n min og vente til jeg blei ferdig. Det blei mange timer og mange øl, og i tre-fire-tia på natta var alle fine i farta. Dem dro sjanglende hjemover med en rykende fersk festivalplakat. Jeg fikk noen hundrelapper og gratis inngang, og var veldig fornøyd med det”.

Jens Ø. Gundersen.

I 1976 var det duket for det første Hortensbesøket
av mange for svenske Janne Schaffer med band som bl.a. inkluderte Bjørn J:son Lingh.
Det ble også satset stort med svenske Peps Blodband og engelske Jack The Lad somkom med egne ølfat. Vestfoldpilsen var nok ikkedet den aldri hadde vært!
West Company var med igjen sammen med lokale Phytagoras og Åge Aleksandersen som hadde en av sine første
opptredener med sitt nye Sambandet.
Scenen økte fra tre til fem semitrailere, bl.a. fra Wexahl og høyttaleranlegget var på hele 3500 watt. Så vidt litt større enn dagen surroundanlegg for hjemmebruk.

Vektløfterklubben hadde vaktholdet og bevertningen ble besørget av foreldreforeningen til Horten Turn.

Været var som i 1975 sol og støvete, men stemningen var igjen upåklagelig ikke minst pga. de lokale heltene i Frosk som med sin bøling av sangere og sangerinner inntok scenen og presenterte det mest meningsfulle innslaget.
Rent musikalsk skapte de også en fin stemming.

I 1976 var det omkring 3500 som løste billett.

Tekst: Borreminne 2009 -Tore Kristiansen

John Miles – Ian Gillan Band
Michael Urbaniak’s Fusion
Champion Jack Dupree – Action Reaction
Folque – Snadder Band

Konferansier – Ove Thue

1977 bød på nye muligheter med penger i kassa og større budsjett. Det måtte bare gå videre oppover med festivalen.

Et problem de to første årene var alt støvet på festivalplassen, og derfor ville arrangørene nå legge den til Gressbanen. Fotballbanen i Lystlunden i Horten.
Idrettsfolket fløy i flint, men da Trygve Bornø i Fotballforbundet påpekte at gresset på Ullevaal Stadion hadde tålt 9000 mennesker i elleve timer roa de seg. Det ble også lovet at de skulle saumfare gresset etter flaskekapsler, sneiper og annet som måtte ha havna der etter konserten, og det ble leid inn hele tredve vakter fra Falk. Formannskapet godkjente dermed flyttinga.

Budsjettet hadde kommet opp i 200 000, og for dette fikk de blant annet inn John Miles og Ian Gillan, sistnevnte kjent fra Deep Purple.
Janne Schaffer kom dette året også. Blues-legenden Champion Jack Dupree kom over fra USA, mens de lokale kreftene var representert av Snadder Band fra Horten og norske Folque. Dette året ble det 7000 betalende, og dermed et pent overskudd. Både Horten Jazzklubb og blues- og rockeklubben Blue Suede Boogie fikk sin andel av det. Dagen etter festivalen gikk lederen i idrettsutvalget over gresset, og det eneste han fant var 75 øre, som han skal ha putta i lomma.

Tomflaskeproblemet hadde byens unger tatt seg av underveis; det var en kjærkommen ekstrainntekt, og den gangen fikk man mye femøres godteri for noen flasker. En av ungene kunne til og med kjøpte seg ny sykkel for det han hadde samla inn.

Politiet hadde ingenting de ville klage på. I ettertid har det blitt sagt at de innimellom snudde seg vekk når noen røyka sigaretter med mer enn tobakk i.

Kontor med en ansatt

Fra boka om Hortensfestivalen -Alexander Svanberg:

Selv om Hortensfestivalens styre og stell forstatt besto av dugnadsånd, flertallsbestemmelser og relativt flatt lederskap var apparatet rundt blitt såpass stort at man så seg nødt til å ansette en person noen måneder i året. Nå var det ikke bare kompistjenestwr lenger,men store stjerner med feite kontrakter på bordet. Inn kom jusstudent Jan Westbye fra Horten (Sølvkrona), som det neste par årene ble Hortensfestivalens eneste ansatt.
-Siden jeg var den eneste av oss som ikke hadde en “sikkelig jobb” var jeg daglig ansvarlig for festivalkontoret før og etter festivalene, forklarer estbye.

Med eget festivalkontor, som de neste årene flyttes mellom Apotekergata, Bekkegata og Lilletorget, styrer Westbye med avtaler og møter, leveranser av materiell og utstyr, hotellbooking, innkvartering og transport. Festivalkontoret hadde også kveldsmøter der andre i forumet deltok i varierende grad. (de fire siste årene faste møter hver lørdag formiddag på vårenparten fram til festivalen.) Wictors notat)

-Disse lokalene ble oppholdssteder også for ikke-relatert festivaljobbing. I Bekkegata hadde vi til og med egen jukebox hvor #Sex & Drugs & Rock’n Roll” med Ian Dury hadde rekorden med flest tastetrykk. Kroneinnkastet hadde vi kobla om for å spille gratis, skriver Bertil Jøreng i boka “Vinylminner”

Med svimlende 200.000 kroner (vel 950.000 i 2019-penger)i bookingbudsjettet kunne storheter som John Miles og Champion Jack Dupree hentes inn til Horten.
Størst var nok likevel Ian Gillan, tidligere vokalist i legendariske Depp Purple. Særlig imponert var han imidlertid ikke av Horten.
_ Ian Gillan alene sørget for at festivalen ble forsinket med halvannen time, forteller Kevin Aall.
Selv husker jeg at det var dette året vi fikk raidere av hittil ukjent format. Ian Gillan hadde en raider som blant annet innholdt en A4-side med utførlig beskrivelse av en menge snitter. Kyndige snittemennesker ble hyret og fikk alle smørrebrødene på plass. Når bandet ankom dukket det opp en kontorrotte med en sjekkliste og gikk grundig igjennom hele oppdekkingen. Alt OK, da kan dere bare pakke det sammen igjen, vi spiser nemlig ikke snitter. WLF.

Ian Gilla krevde videre egne livvakter til å geleide ham fra garderoben til scenen. Den oppgaven tilfalt til slutt noen av rockeutta i den lokale rockeklubben”Blue Suede Boogie”, med Bjørn Nilsen i første rekke.

– “Ian Gillan var en kødd på alle måter, og jeg fikk den hælvetes jobben med å kjøre fyren til Oslo på natta,” forteller Bertil Jøreng.

Mer folkelig var nok rockemusiker John Miles. Hadde hadde året før hatt stor sukseesmed kjærlighetsballaden “Music”.
Sjøl hadde jeg ikke anledning til å få med meg John Miles på scenen. Derimot fikk vi med oss konserten hans fra hagen på Tekniker huset i Ollebakken. Der rigget vi til for live kveld med McDaniels. Et slags tribute-band til Bo Diddley hvis opprinnelige etternavn var Mc Daniels.

Bo Diddley spilte på Horten Gymnas 5. mars 1979

“Bo Diddley ble født Ellas Otha Bates 30. desember 1928 i McComb, Mississippi. Fødselsnavnet hans ble senere endret til Ellas McDaniel da han ble adoptert av morens fetter, Gussie McDaniel. Han tok seinere i bruk navnet Bo Diddley som profesjonell musiker. Horten Musikkforum arrangerte 2 år seinere, høsten 1979, en konsert med Bo Diddley i Gymnasaulaen i Horten.

Jens Gundersen forteller om 1977 plakaten:
“Festivalsjefene og jeg satt lenge og leita etter hvilken skrifttype og fonter her, og fant til slutt denne i Letraset.
Jeg fikk veldig frie tøyler på resten av plakaten, og tok dette rett fra fantasien. 
Jeg assosierte festivalen med en tanke om en “Ridderlig turnering” mellom bandene, og prøvde å lage noe som blandet sammen festival, middelalderen og riddere.” 

Fra og med 1977 blei det mer administrativt arbeid med å få på plass alle navn som skulle på plakaten. Navna blei som regel klare farlig nær festivaldato. Fra 1977 til 1981 blei  løsningen å designe plakaten først, deretter silketrykke line-up på ferdig offset-trykte plakater fra Bottolfsens trykkeri.
Alle navn måtte derfor legges inn i et hvitt felt midt på plakaten til palaktegner Jens Gundersens store fortvilelse. Og værre skulle det bli når sponsorer måtte med på stadig mindre tegneplass.
Jeg kan huske det blei brukt mye tid på å leite etter egnet skrift-type. Vi bladde i Letraset-katalogen som inneholdt en oversikt på tilgjengelige “gnuggiser”. Overføringsbokstaver som er egnet til å gnikke fast på blant annet en gjennomsiktig plast-folie.
Letraset-bokstaver er lystette og ypperlig egnet for direkte eksponering på silketrykk-rammer innsatt med en lysømfintlig film.  
Plakatene blei trykket manuelt på Serigrafi-atelieret i Storgata 5. I bakgården til slakter Gjerpe. Der blei også T-skjortene til årets festival trykket. 

Champion Jack Dupree Hortensfestivalen 1977

Blues-legenden Champion JackDupree var så spillesugen at han etter festivalen stilte på Teknikerhuset. Han skulle absolutt spille trommer sammen med oss i McDaniels.
Han helte innpå med pils hele dagen, også under konserten på festivalen, var supergira og ga seg ikke. Bursda’ hadde han også samme dag.
Kevin Aall forteller at vi i forkant hadde samla inn til penger til en presang håp om at han skulle ta et låter for oss. Men så slutta han faen ikke. Boogie Woogie til langt på natt.

McDaniels Band – Bo Didley fans med egen McDaniels-logo.

“HOOCHIE COOCHIE BAND
ble oppvarmingsbandet for Bo Diddley.”