Blog

  • Hortensfestivalens Liv og Historie

    Hortensfestivalens Liv og Historie

    Hortensfestivalen og Roserock
    – slik jeg (og noen fler) husker det.

    Av Wichtor Leonard Faanes
    På bildet til høyre henger min første innsats for Hortensfestivalen. Scene-banneret fra 1976. Konstruert og håndmalt med “Bred Grotesk Blokkskrift” som gjengitt i min Dekoratør skrift-lærebok av J. A. Arnesen og E. Sjøstedt fra 1965.
    Tidligere det året fikk besøk av en gira gjeng fra Horten Musikkforum som spurte om jeg ville bli med i klubbens styre. De hadde da tydeligvis funnet ut at det var ressurser i et atelier jeg hadde sammen med min kone Mette.
    Et silketrykkeri ved navn Serigrafiatelieret. Det ble begynnelsen på en lang festivalreise. Mye musikk, mange mennesker og masse design.

    I 2009 kontaktet Knut Eirik Myhre meg om jeg ville skrive noen ord om Hortensfestivalen. Han hadde da etablert Musikkmagasinet Rockman året før. Jeg skrev ned noen minner fra hvert av festivalårene fra 1975 til 1981.
    Skiveriene har i ettertid blitt mye brukt som referanse i forskjellige historiefortellinger om Hortensfestivalen. Veldig hyggelig det, men jeg har hele tiden tenkt at jeg ikke rakk jo ikke å fortelle alt. I hvertfall slik jeg jeg husker det. Og ikke minst, det var jo bare den snakk om storhetstiden fra 1975 til 1981. Hortenfestivalen 1992 er nærmest helt borte og det samme gjelder for perioden fra 1998 – 2010 med Roserock og igjen Hortensfestivalen.
    Det vil jeg gjøre noe med.

    Hortensfestivalen ble første gang ble arrangert i 1975. I 1981 tok det slutt for en periode, inntil en ny festival ble arrangert i 1992. I 1998 etablerte et knippe band i Horten Roserock, en liten, intim festival som i 2006 gikk tilbake til navnet Hortensfestivalen. Fram til 2010.

    Den første runden med Hortensfestivalen fikk en legendarisk status, og ikke minst er det mange som minnes 1978 da selveste Bob Marley spilte i Horten. Han er langt fra den eneste internasjonale superstjerna som deltok i disse årene.
    Bob Marley’s band, The Wailers, kom imidlertid tilbake på en gjenvisitt til Horten i 2004 – og holdt enda en legendarisk konsert på Roserock.
    Til tross for økonomisk motgang og lave besøkstall har Ho1tenfestivalen overlevd. Festivalen drives i dag utelukkende på frivillig basis (2010).

    Storhetstida 1975-1981

    Bakgrunnen for at Horten brått ble en viktig festivalby ligger helt tilbake i 1950-åra. Horten Jazzclub var en av de første jazzklubbene i Norge, og den ble kjent for å få tak de beste utøverne. I 1960-åra vokste det fram et aktivt bandmiljø i byen. Det gjorde det mange andre steder også, men Horten hadde en rekke scener hvor de kunne opptre så det var stadig nye konserter. Vestfoldmesterskapet for «poporkestre» ble også arrangert i Horten. Det sies at Jahn Teigen og hans band Enemies ikke turde stille opp der fordi konkurransen fra Hortensbandene var for hard. I 1971 starta Kalvøyafestivalen opp lenger inn langs Oslofjorden, og dette inspirerte musikkmiljøet i Horten til å sette i gang med en egen festival.

    En direkte foranledning til at festivalen ble starta opp i 1975 var at det lokale bandet West Company ikke fikk lov til å spille for russen på Løvøya i 1975. De slo seg sammen med andre utøvere og starta opp Horten musikkforum i mai 1975, og begynte arbeidet med å få kommunens godkjenning for en festival. Etter seks ukers arbeid hadde de en arena i Lystlunden. De fleste som sto på scenen var lokale, som Hortensartistene Zonora, Jan Hagen, West Company og Bismer. Hades kom fra Sem, og Jahn Teigen og hans Popol Ace kom fra Tønsberg. Andre som stilte opp dette året var Ole Paus og Salt & Pepper Band. Dette første året var det en endagsfestival, drevet på dugnad og med en pølsebod som eneste servicetilbud. Det kom rundt 2000 betalende, som ga femten kroner for billetten – mot hele tjue kroner på Kalvøya på den tida. En av grunnen til at de klarte å arrangere det hele på så kort tid var at konsertarrangøren Rune Lem ble med i musikkforumet i Horten, og han hadde erfaring fra blant annet Chateau Neuf.

    Ref. Borreminne 2009 – Tore Kristiansen

    HORTENSFESTIVALEN 1976 – “Grusdansere” – Jack the Lad står på scenen

    I 1960-åra vokste det fram et aktivt bandmiljø i byen. Det har alltid vært mye rock, pop og pønk i Horten opp gjennom årene. Og en haug med band.
    For noen år siden satte Lokalavisa Gjengangeren sammen en bandliste fra 60-tallet og oppover. Lista er på over 1000 navn.

    GUTTA: Her ligger mye av utgangspunktet for musikken i byen. Legendariske The Hangmen fotografert på Apenes Vel 1965. (Steinar Faanes, Steinar Kareliussen, Svein Bjerken, Jan Erik Sørensen). 
    Foto: Steinar Vea

    Jon Petter – West Company-sjef

    GITARDILLA: Jon Petter Westerlund har spilt i mange band i Horten. Foto: Bjørn Nilsen

  • Hortensfestivalen 1975

    Hortensfestivalen 1975

    Horten Musikkforum ble dannet den 27. mai 1975 av en vennegjeng i 18 års-alderen.
    Den store drømmen var å få Roling Stones til Jesusbukta på Løvøya utenfor Horten.
    De arrangerte den første Hortensfestivalen en drøy måned etter, lørdag 5. juli 1975.
    Konferansier var Jahn Teigen og han hadde med seg bandet sitt Popul Ace. Popul Ace ble den gangen ansett som Norges beste og mest populære gruppe.
    Ole Paus stilte også opp og det samme gjorde den lokale protestsangeren Jan Hagen.
    Andre artister første året var Salt &Pepper, Hades, West Company, Sant Harlem og Zonora.
    Inngangsbillett kr 15,-. Suksess.

    WEST COMPANI på scenen 1975

    Instagram

    @example

  • Hortensfestivalen 1976

    Hortensfestivalen 1976

    Etter den uventede oppturen i 1975, var det enkelt for Horten Musikkforum å ta steget videre. Festivalen ble døpt om til Hortensfestivalen og gikk til anskaffelse av en splitter ny miksepult og og et PA-anlegg på 3.500 watt. Scenen, som i 1975 hadde bestått av 3 semitrailere, ble nå økt til fem.

    Selv om lokale West Company og Pytagoras fikk plass på plakaten, ble det også på artistsiden større forhold og lenger å hente artister. Forumet hadde allerede på dette tidspunkt knyttet bånd med Rune Lem fra konsertpioneren Gunnar Eide, og begyntedermed et musikalsk samarbeid som skulle vise seg å være svært så fruktbart de neste årene.

    Janne Schaffer gjorde sin første av mange konserter på Hortensfestivalen. Fra Skåne i Sverige kom også Peps Blodsband. Engelske Jack the Lad sto også på plakaten dette året, komplett med egne ølfat.

     —De satte igjen et fat  med øl da de dro, men vi hadde ikke noe utstyr til å få noe ut av det. Løsningen ble å åpne fatet med øks og slå ølet ut i et badekar, forteller Kevin Aall.

    1976 var også året da Hortensfestivalen fikk sin første avlysning. Ole Paus meldte pass. Inn kom visesangeren Anne May Skogmo, kjent med sin “ei vise om ei vise”.

      — Ole Paus var veldig nær Jens Bjørneboe, som døde kort tid før festivalen. Jef tror det var derfor han ikke kom, fordi han tok dødsfallet veldig hardt, mener Aall om avlysningen.

      Verdt å nevne er også Åge Aleksandersen, som i dag for lengst er etset inn i den kollektive norske musikksjela. Han trådte barnesko med sitt nye band, Sambandet på Hortensfestivalen i 1976.

    Tekst: Fra Hortensfestivalen Boka -Alexander Svanberg


    “Jeg ble spurt av ledelsen for festivalen om å lage plakaten for første gang dette året, og fikk en liste med band-navn. Da gutta skulle komme og hente plakaten tidlig en kveld, så var jeg ikke helt ferdig me’n, stå da blei alle sittende i sofa’n min og vente til jeg blei ferdig. Det blei mange timer og mange øl, og i tre-fire-tia på natta var alle fine i farta. Dem dro sjanglende hjemover med en rykende fersk festivalplakat. Jeg fikk noen hundrelapper og gratis inngang, og var veldig fornøyd med det”.

    Jens Ø. Gundersen.

    Instagram

    @example

    I 1976 var det duket for det første Hortensbesøket
    av mange for svenske Janne Schaffer med band som bl.a. inkluderte Bjørn J:son Lingh.
    Det ble også satset stort med svenske Peps Blodband og engelske Jack The Lad somkom med egne ølfat. Vestfoldpilsen var nok ikkedet den aldri hadde vært!
    West Company var med igjen sammen med lokale Phytagoras og Åge Aleksandersen som hadde en av sine første
    opptredener med sitt nye Sambandet.
    Scenen økte fra tre til fem semitrailere, bl.a. fra Wexahl og høyttaleranlegget var på hele 3500 watt. Så vidt litt større enn dagen surroundanlegg for hjemmebruk.

    Vektløfterklubben hadde vaktholdet og bevertningen ble besørget av foreldreforeningen til Horten Turn.

    Været var som i 1975 sol og støvete, men stemningen var igjen upåklagelig ikke minst pga. de lokale heltene i Frosk som med sin bøling av sangere og sangerinner inntok scenen og presenterte det mest meningsfulle innslaget.
    Rent musikalsk skapte de også en fin stemming.

    I 1976 var det omkring 3500 som løste billett.

    Tekst: Borreminne 2009 -Tore Kristiansen

  • Hortensfestivalen 1977

    Hortensfestivalen 1977

    John Miles – Ian Gillan Band
    Michael Urbaniak’s Fusion
    Champion Jack Dupree – Action Reaction
    Folque – Snadder Band

    Konferansier – Ove Thue

    1977 bød på nye muligheter med penger i kassa og større budsjett. Det måtte bare gå videre oppover med festivalen.

    Et problem de to første årene var alt støvet på festivalplassen, og derfor ville arrangørene nå legge den til Gressbanen. Fotballbanen i Lystlunden i Horten.
    Idrettsfolket fløy i flint, men da Trygve Bornø i Fotballforbundet påpekte at gresset på Ullevaal Stadion hadde tålt 9000 mennesker i elleve timer roa de seg. Det ble også lovet at de skulle saumfare gresset etter flaskekapsler, sneiper og annet som måtte ha havna der etter konserten, og det ble leid inn hele tredve vakter fra Falk. Formannskapet godkjente dermed flyttinga.

    Budsjettet hadde kommet opp i 200 000, og for dette fikk de blant annet inn John Miles og Ian Gillan, sistnevnte kjent fra Deep Purple.
    Janne Schaffer kom dette året også. Blues-legenden Champion Jack Dupree kom over fra USA, mens de lokale kreftene var representert av Snadder Band fra Horten og norske Folque. Dette året ble det 7000 betalende, og dermed et pent overskudd. Både Horten Jazzklubb og blues- og rockeklubben Blue Suede Boogie fikk sin andel av det. Dagen etter festivalen gikk lederen i idrettsutvalget over gresset, og det eneste han fant var 75 øre, som han skal ha putta i lomma.

    Tomflaskeproblemet hadde byens unger tatt seg av underveis; det var en kjærkommen ekstrainntekt, og den gangen fikk man mye femøres godteri for noen flasker. En av ungene kunne til og med kjøpte seg ny sykkel for det han hadde samla inn.

    Politiet hadde ingenting de ville klage på. I ettertid har det blitt sagt at de innimellom snudde seg vekk når noen røyka sigaretter med mer enn tobakk i.

    Kontor med en ansatt

    Fra boka om Hortensfestivalen -Alexander Svanberg:

    Selv om Hortensfestivalens styre og stell forstatt besto av dugnadsånd, flertallsbestemmelser og relativt flatt lederskap var apparatet rundt blitt såpass stort at man så seg nødt til å ansette en person noen måneder i året. Nå var det ikke bare kompistjenestwr lenger,men store stjerner med feite kontrakter på bordet. Inn kom jusstudent Jan Westbye fra Horten (Sølvkrona), som det neste par årene ble Hortensfestivalens eneste ansatt.
    -Siden jeg var den eneste av oss som ikke hadde en “sikkelig jobb” var jeg daglig ansvarlig for festivalkontoret før og etter festivalene, forklarer estbye.

    Med eget festivalkontor, som de neste årene flyttes mellom Apotekergata, Bekkegata og Lilletorget, styrer Westbye med avtaler og møter, leveranser av materiell og utstyr, hotellbooking, innkvartering og transport. Festivalkontoret hadde også kveldsmøter der andre i forumet deltok i varierende grad. (de fire siste årene faste møter hver lørdag formiddag på vårenparten fram til festivalen.) Wictors notat)

    -Disse lokalene ble oppholdssteder også for ikke-relatert festivaljobbing. I Bekkegata hadde vi til og med egen jukebox hvor #Sex & Drugs & Rock’n Roll” med Ian Dury hadde rekorden med flest tastetrykk. Kroneinnkastet hadde vi kobla om for å spille gratis, skriver Bertil Jøreng i boka “Vinylminner”

    Med svimlende 200.000 kroner (vel 950.000 i 2019-penger)i bookingbudsjettet kunne storheter som John Miles og Champion Jack Dupree hentes inn til Horten.
    Størst var nok likevel Ian Gillan, tidligere vokalist i legendariske Depp Purple. Særlig imponert var han imidlertid ikke av Horten.
    _ Ian Gillan alene sørget for at festivalen ble forsinket med halvannen time, forteller Kevin Aall.
    Selv husker jeg at det var dette året vi fikk raidere av hittil ukjent format. Ian Gillan hadde en raider som blant annet innholdt en A4-side med utførlig beskrivelse av en menge snitter. Kyndige snittemennesker ble hyret og fikk alle smørrebrødene på plass. Når bandet ankom dukket det opp en kontorrotte med en sjekkliste og gikk grundig igjennom hele oppdekkingen. Alt OK, da kan dere bare pakke det sammen igjen, vi spiser nemlig ikke snitter. WLF.

    Ian Gilla krevde videre egne livvakter til å geleide ham fra garderoben til scenen. Den oppgaven tilfalt til slutt noen av rockeutta i den lokale rockeklubben”Blue Suede Boogie”, med Bjørn Nilsen i første rekke.

    – “Ian Gillan var en kødd på alle måter, og jeg fikk den hælvetes jobben med å kjøre fyren til Oslo på natta,” forteller Bertil Jøreng.

    Mer folkelig var nok rockemusiker John Miles. Hadde hadde året før hatt stor sukseesmed kjærlighetsballaden “Music”.
    Sjøl hadde jeg ikke anledning til å få med meg John Miles på scenen. Derimot fikk vi med oss konserten hans fra hagen på Tekniker huset i Ollebakken. Der rigget vi til for live kveld med McDaniels. Et slags tribute-band til Bo Diddley hvis opprinnelige etternavn var Mc Daniels.

    Bo Diddley spilte på Horten Gymnas 5. mars 1979


    “Bo Diddley ble født Ellas Otha Bates 30. desember 1928 i McComb, Mississippi. Fødselsnavnet hans ble senere endret til Ellas McDaniel da han ble adoptert av morens fetter, Gussie McDaniel. Han tok seinere i bruk navnet Bo Diddley som profesjonell musiker. Horten Musikkforum arrangerte 2 år seinere, høsten 1979, en konsert med Bo Diddley i Gymnasaulaen i Horten.



    Letraset katalogen fra 1977 som
    Jens plukket skriften fra.
    Skriften han valgte heter TINTORETTO.
    (Jens sier også “Font” hvilket ikke fantes på den tiden. Begrepet “font” referer primært til digitale skrifttyper, en utvikling som startet med data- maskinens inntog først på slutten av 1900-tallet.)

    Champion Jack Dupree Hortensfestivalen 1977

    McDaniels Band – Bo Didley fans med egen McDaniels-logo.

    I HORTEN: Wictor Faanes (t.v.) i aksjon på Teknikerhuset i Ollebakken på 1977. Bandet var McDaniels, her sammen med blues-legenden Champion Jack Dupree – på Tom Binder Kalviks trommer – og broder Steinar Faanes. Foto: Privat
    Roald Matsen og Oddvar Stensrud i
    Hoochie Coochie Band 1979
    Wictor Faanes I
    Hoochie Coochie Band 1979

    HOOCHIE COOCHIE BAND
    ble oppvarmingsbandet for Bo Diddley.”

  • Styr Den Opp / Stir It Up

    Styr Den Opp / Stir It Up

    STYR DEN OPP – PEPS BLODSBAND

    Har lagt med en versjon av STYR DEN OPP med JahjaMän som har et annet tempo, rytme og arrangement. Mye teite greier , men kanskje noe en kan bruke.

    STYR DEN OPP – JahjaMän

    Og her er originalen med Bob Marley and The Wailers.

    STYR DEN OPP – TEKST etc.

  • Hyreskasern

    Hyreskasern

    HYRESKASERN – PEPS BLODSBAND

    Har lagt med en versjon av HYRESKASERN med Simone Moreno som har et annet tempo, rytme og arrangement. Kanskje en kan plukke litt herfra.

    HYRESKASERN – SIMONE MORENO

    HYRESKASERN TEKST

  • I’m Gonna Put it On

    I’m Gonna Put it On

    I’m Gonna Put it On – 1973

    Track 5 from their sixth album released in 1973 copyright Island Records. It was recorded at Harry J’s Studio in Kingston, Jamaica with mixing and overdubs done at Island Studios in London.

    It was their last album to feature founding members Peter Tosh and Bunny Wailer who left to begin solo careers. The album received excellent reviews and reached No. 151 on the Billboard chart. It achieved Gold status in 1994 and in 2007 it was selected for inclusion in the U.S. Library of Congress’ National Recording Registry for being culturally and historically significant.

    Written by Bob Marley and produced by Bob Marley and the Wailers & Chris Blackwell. RIP Bob Marley, Peter Tosh, Carlton Barrett, Earl Lindo & Bunny Wailer. Featuring: Bob Marley – Lead vocals & rhythm guitars Peter Tosh – Lead vocals, lead & rhythm guitars, Hammond B-3 organ, piano & background vocals Earl “Wya” Lindo – Keyboards Bunny Wailer – Lead vocals, bongos, conga & background vocals Aston “Family Man” Barrett – Bass Carlton “Carlie” Barrett – Drums

    (Oh-oh-oh-oh, oh-oh-oh-oh)

    Feel them spirit (feel them spirit) (Feel them spirit)

    Lord, I thank you (Lord, I thank you)

    (Feel alright now, feel alright now)

    (Feel alright now) good Lord, hear me (Good Lord, hear me)

    (I’m not boasting, I’m not boasting) (I’m not boasting) yeah

    (feel like toasting) (Feel like toasting) simply put

    (I’m gonna put it on) in the morning

    (I’m gonna put it on) in the night

    (I’m gonna put it on) anytime, anywhere Good Lord, help me (good Lord, help me)

    (Doo, doo, doo-doo-doo, doo, doo, doo-doo-doo)

    (Doo, doo, doo-doo-doo, doo, doo, doo-do-doo)

    (No more cryin’, no more cryin’) (No more cryin’)

    Lord, I thank you (Lord, I thank you)

    ’cause (I’m gonna put it on, I’m gonna put it on)

    (I’m gonna put it on, feel alright now) (Feel alright now)

    (Lord, I thank you, Lord, I thank you)

    (Lord, I thank you, feel alright now) (Feel alright now)

  • No Woman No Cry

    No Woman No Cry

    No Woman No Cry

    One of Bob Marley’s most enduring songs, “No Woman No Cry” is a call to a woman in his life to be positive and not to worry about the bad times originally from the album Natty Dread.

    The single version of the track and the version which featured in his greatest hits album Legend was recorded live at the Lyceum in London and included on the album Live!

    The song has a strong legacy, placing 37 on Rolling Stone’s “500 Greatest Songs of All Time.” It has been covered multiple times, most famously by The Fugees and Nina Simone.

    Bob listed his childhood friend, Vincent Ford, as one of the songwriters. Vincent ran a soup kitchen in Jamaica and the royalties from the song helped him keep the kitchen running.

  • Johnny B. Goode

    Johnny B. Goode

    Reggae legend Peter Tosh‘s daughter, Niambe McIntosh, and his former manager, Copeland Forbes, have expressed their delight that Johnny B. Goode — the song Tosh was initially reluctant to record — has hit 100 million streams on Spotify, marking a first for the Jamaican icon.

    The song surpassed the 100 million milestone last Thursday.

    According to Niambe, the milestone is divinely timed as it aligns with Tosh’s 80th birthday on October 19, which will be celebrated at his final resting place in the picturesque seaside village of Belmont in Westmoreland. “I wasn’t keeping count, so I’m definitely pleasantly surprised to find out it’s reached over a hundred million, particularly around this time. There’s just a beautiful energy around the 80th Earth Strong Celebration coming up in October,” Niambe told DancehallMag.

    Mama Africa was inspired by Tosh’s first visit to Africa, where he witnessed firsthand the hardships faced by Africans. Forbes, who wrote extensively about the making of the album in his book ‘Reggae My Life Is,’ said that ‘divine intervention’ made Johnny B Goode the success it became, despite the song facing opposition from Peter’s bandmate, Bunny Wailer, who had urged Tosh not to record it.

    “It is spiritual guidance that I feel, you know, at work where there’s so much excitement, so much participation, so much enthusiasm from all different fronts and all different types of people that know his music and know him personally. So yeah, it’s the right time,” she added. Continued Niambe: “I feel like he (Peter) is just letting me know, you know, that it’s the time, that now is his time and the world is eager to celebrate him”.

    Johnny B. Goode, a cover of Chuck Berry’s 1958 rock and roll classic of the same name, was the fifth track on Peter Tosh’s nine-track Mama Africa album, released in 1983. The cover peaked at No. 84 on the Billboard Hot 100 and No. 48 on the UK Singles Chart.

    Mama Africa was inspired by Tosh’s first visit to Africa, where he witnessed firsthand the hardships faced by Africans. Forbes, who wrote extensively about the making of the album in his book ‘Reggae My Life Is,’ said that ‘divine intervention’ made Johnny B Goode the success it became, despite the song facing opposition from Peter’s bandmate, Bunny Wailer, who had urged Tosh not to record it.


    ‘All the fight’

    Forbes, who described the production for Johnny B. Goode as a rollercoaster filled with dramatic twists and turns, said if he hadn’t kept his cool and sought to coax Peter into recording the song, the iconic cover would have never made it to the album.

    He explained that Peter had initially refused to record it, throwing a tantrum over the American references in the lyrics. He also had to rush the recording before Bunny Wailer, who was against Peter recording the song, discovered that Peter was working on it.

    “Boy, I tell you, one of the most dramatic parts of it is that when I went up to the studio that day, we laid the rhythm… we know the key of him singing and so on, and we laid the rhythm because the song was brought to us by Chris Kinsey, who was the producer, and Donald Kinsey, the lead guitarist,” Forbes explained.

    He added that Kinsey suggested they cover the song, and after listening, they agreed. However, on the day of recording, Forbes arrived at Dynamics Studio to find the production team outside. He was then told that Bunny Wailer didn’t want Peter to record the song, claiming the singer wouldn’t receive royalties since it was a Chuck Berry original.

    Forbes said he thought that since Peter had already recorded (You Gotta Walk) Don’t Look Back with Mick Jagger, a Temptations cover, there shouldn’t be any issue with covering Johnny B. Goode. He said when he approached Peter, who was sitting in his car rolling a spliff, Bunny was with him and made it clear that the song was a ‘no go’: “Yow, Peter naw do dah chune deh yuh nuh. No, mi nuh inna it. Not doing it.”

    Peter Tosh, Kingston (1976). Photo – Kate Simon: Rebel Music
  • Høg Standard

    Høg Standard

    Hög standard är ett musikalbum av Peps Blodsband, släppt 1975 på skivbolaget Sonet Records.

    Albumet innehåller reggae med svenska texter, mestadels komponerad av Peps Persson själv. Bandet var därmed en av de första som introducerade reggae i Sverige. Albumomslaget var en pastisch på Abba, Abbas album från samma år; där Abba sitter i en lyxlimousin och läppjar på champagne, häller Peps Blodsband upp kaffet från termosen i sin veteranbil.

    Titelspåret “Hög standard” är en av de mest kända låtarna från albumet. Låten är kritisk mot materialism och konsumtionssamhället. Den har sjungits in som cover av Magnus Uggla.

    Spåret “Styr den opp” är en svensk översättning av Bob Marleys “Stir It Up“. Och låten Snackelåt är en svensk tolkning av Bob Marley & The Wailers låt Talkin’ Blues.

    Albumet är en av titlarna i boken Tusen svenska klassiker (2009). Skivan rankades av Sonic Magazine i juni 2013 som det 14:e bästa svenska albumet någonsin.

    Peps Blodsband spite på Hortensfestivalen 1976

  • I Shot The Sheriff

    I Shot The Sheriff

    The Wailers – I Shot the Sheriff – Roserock Festival, Horten Norway 2004

    The song was first released in 1973 on The Wailers‘ album Burnin’. Marley explained his intention as follows: “I want to say ‘I shot the police’ but the government would have made a fuss so I said ‘I shot the sheriff’ instead… but it’s the same idea: justice.”

    In 1992, with the controversy surrounding the Ice-T song “Cop Killer“, Marley’s song was often cited by Ice-T’s supporters as evidence of his detractors’ hypocrisy, considering that the older song was never similarly criticised despite having much the same theme.

    In 2012, Marley’s former girlfriend Esther Anderson claimed that the lyrics, “Sheriff John Brown always hated me / For what, I don’t know / Every time I plant a seed / He said, ‘Kill it before it grow” are actually about Marley being very opposed to her use of birth control pills; Marley supposedly replaced the word “doctor” with sheriff.

  • Jammin’

    Jammin’

    Jamming” is a song by the reggae band Bob Marley and the Wailers from their 1977 album Exodus. The song also appears on the compilation album Legend. The song was re-released 10 years later as a tribute to Bob Marley and was again a hit, as in the Netherlands, where it was classified in the charts for 4 weeks. In Jamaican patois the word jamming refers to a getting together or celebration. It is still receiving moderate airplay from adult alternative stations.

  • Hello world!

    Welcome to WordPress. This is your first post. Edit or delete it, then start writing!